Forum

Click here: => confitabi.fastdownloadcloud.ru/dt?s=YToyOntzOjc6InJlZmVyZXIiO3M6MzA6Imh0dHA6Ly9iYW5kY2FtcC5jb21fZHRfcG9zdGVyLyI7czozOiJrZXkiO3M6MjA6Iklra2UgYWxlbmUgbWVuIGVuc29tIjt9


Men så sliten at det eneste jeg klarer er det. Ingen voksne så meg. Jeg er den jeg er — jeg er meg, og det er nok!

Det er sundt for os at bruge noget tid alene med os selv, hvor vi udforsker de mere ukendte og dybere sider af os selv…det giver os en mulighed for at opdage, hvem vi virkeligt er og hvad livet virkeligt handler om. Følelsen av å være uten verdi ble sterkere. Jeg føler mig af og til alene, men jeg er ikke alene.

Forum

Det å være alenemamma eller pappa er ikke verdens enkleste oppgave, og mange føler seg både utslitt, og utilstrekkelig til tider. Jeg vet at jeg har følt det slik mange ganger. Samfunnet vårt er i utgangspunktet bygget opp rundt forventningen om at man er to foreldre, men fakta er jo at det finnes flere barn der ute som vokser opp med bare en forelder enn det vi kanskje tror. Jeg tenker ikke da på skilsmissebarn som bor litt hos mor og litt hos far. De har fortsatt to foreldre. Jeg tenker på de barna som vokser opp størsteparten, eller hele livet med en forelder. Hvordan forholder vi oss til det i dagens samfunn egentlig? Saken er jo at det blir bare mer og mer vanlig. Hvorfor ligger det da i oss en innebygd følelse av at det er dårlig å være aleneforelder, og at barna mister noe viktig? Jeg snoket litt rundt på internett og fant flere suksesshistorier om barn som har klart seg helt supert med å vokse opp med kun en forelder, og faktisk vokst opp til å bli noe stort. Jeg sier ikke at det ikke finnes noe på norsk, men det virker ikke som det er så mye dessverre. Det som derimot kom frem, er at når norske, anerkjente forfattere skriver om alenemødre, så legges det vekt på språk og skriveteknikk, men selve tematikken utelates og nevnes. Er vi så lite viktige? Vi er jo en voksende gruppe levende mennesker her i landet. Ja, nå kan til og med kvinner som ønsker seg barn, men ikke har kjæreste få det allikevel. Men altså; Norge er et lite, lite land. Jeg flyttet fra bygda til en storby, og plasserte barna på en stor sentrumskole i håp om at de skulle få se et litt annet hverdagsbilde enn den vanlige kjernefamilien, men faktum er at flesteparten av barna også her har to foreldre…. Så mye for den! Men så slo det meg her plutselig; Hvorfor skal både jeg og barna mine føle oss annerledes fordi vi har en annen familiekonstellasjon enn folk flest? Nå får det være nok! Men er det det? Det er ikke stakkars meg som er alene. Det er heldige meg som får lov til å være mamma! Tenk på alle de der ute som ønsker seg barn, men ikke kan få… Min sønn sa det så fint her en kveld jeg hadde pakket dyna rundt han og han skulle sove. Jeg spurte ikke hvorfor og hvor den følelsen kom fra, men jeg er så glad for at han kjenner det på den måten, for det er jo slik det ER. Det spiller ingen rolle hvor vi måtte være, om vi er sammen eller ikke, vi vil alltid være familie. Vi fire, og besteforeldre, tanter, onkler, søskenbarn og tremenninger. Vi er da ikke alene! Jeg tror at en av grunnene til at jeg tviholdt så alt for lenge på mitt gamle, destruktive forhold var nettopp dette; jeg var livredd for å være aleneforelder, og så på det som noe negativt for barna å måtte vokse opp med skilte foreldre, men hva er det barna mine sier om det nå? Hvorfor dro du ikke før, mamma? Sannheten var jo også denne; Jeg har alltid vært eneforelder, fra barna ble født har faren deres i beste fall vært der som en lekeonkel, men selv det hørte til sjeldenhetene. Det lille han bidro med vil aldri bety noe for dem fordi han rev det ned med sin destruktive adferd slik han gjorde med alt annet i livet sitt…. Nei, det er SÅ mye bedre med EN forelder, enn to foreldre som ikke fungerer. I desember fulgte ungene og jeg spent med på alle episodene av Snøfall. Vi gråt, vi lo og vi heiet på Selma, vennene hennes og julenissen. Etter de første episoden fikk NRK hets fra fosterforeldreforeningen på grunn av måten de mente fosterforeldre ble fremstilt på. Helt uforståelig, spør du meg. NRK svarte derimot; vent og se, og det viste seg å stemme. Jeg så det derimot tidlig at Ruth egentlig var glad i Selma, hun måtte bare faktisk miste henne før hun klarte å vise det skikkelig. Noen mennesker er gode til å vise følelser, andre ikke. Da trenger de litt hjelp til å lære seg det slik Ruth fikk. Jeg synes Snøfall var en fantastisk god serie som viste oss alle hva kjærlighet virkelig handler om. En kveld her før jul kom jeg også over et show med en av våre komikere, Trine Lise Olsen. Det var så rørende å høre hvor godt hun snakket om fostermoren sin som aldri ga henne opp og som trodde på henne helt til hun klarte å tro på seg selv. Hvor vil jeg med disse historiene? Jo, poenget mitt er at familie er ikke nødvendigvis både mor og far. Det som gjør barn sterke er ikke at de har to foreldre, men at de har noen som er ubetinget glad i seg og som gjør at de kan føle seg trygge. Mine barn er trygge nå. De har ingen far, men det er viktigere å være trygg. Jeg tror også det er derfra min sønns utsagn kom om at han elsker familien. Han og jeg hadde akkurat sittet og kost oss med en TV serie som både han og jeg likte, han kunne legge seg i sin egen seng, på sitt eget rom, i trygg forvissing om at jeg ville være der for han dagen etter. Det skal ikke være tabu og være aleneforelder. Vi er da ikke alene. Vi har barna våre, og for dem som er heldig å ha nettverk av øvrig familie og venner, så finnes det mange som kan bidra positivt i løpet av mine barns oppvekst. For dem som ikke har nettverk, så kan man søke det. Enestående foreldre og Aleneforeldreforeningen er noen, og det er flott at man har noen slike instanser man kan henvende seg til, for det ER tøft å være aleneforelder til tider, men det er tøft å være to også. Hvor mange forhold er det ikke som ryker i løpet av småbarnsperioden nettopp fordi man ikke har tid og ork til å ta vare på hverandre? Det er tøft til tider for alle foreldre, det er en del av prisen, men gleden ved det å være forelder er større. Derfor går vi inn i det alle som en. Slik vi har gjort i årtusener. Jeg ville aldri byttet ut slitet med å være mor for å kunne være alene. Det er SÅ verdt det. Jeg skriver derfor til både meg selv og andre i dag for å si at uansett hva slags forelder du er, så er det aller viktigste vi kan gi barna våre kjærlighet, tro på at de kan få til det de vil og vissheten om at vi er der og elsker dem, også når de feiler, for det gjør også vi foreldre, om vi er en eller to. Det er NOK å være en, og det er flott å være to, men EN er nok. Jeg vil avslutte med det jeg innledet med; Jeg trenger ikke en mann for å føle meg hel. Jeg var litt skeptisk til å se den først, men skepsisen endret seg fort. Da jeg kom litt ut i filmen oppdaget jeg at den handlet ikke om singel-livet i form av sex, vin og friheten til å gjøre som man vil når man vil. Den handlet om det å trives med seg selv, og finne glede i sitt eget selskap, være fornøyd med seg selv — alene, men ikke ensom. Vi identifiserer oss så ofte med vår make, og mange leter og leter etter den store kjærligheten. Jeg tror at vi først og fremst kan bli lykkelige i et forhold dersom vi kan være lykkelige alene. Som mor er jeg god nok slik jeg ER. Jeg trenger ikke å måtte prøve å være både mor og far, for det å være forelder handler om å gi betingelsesløs kjærlighet. Det handler om oppdra barna til å bli gode medmennesker som bryr seg om andre og som vet at de har noen som bryr seg om dem, og som er der. Alle de andre praktiske tingene vi lærer barna våre kommer på en måte som et resultat av den kjærligheten. Hvorfor skal vi la oss definere av om vi er alene eller ikke? Jeg er den jeg er — jeg er meg, og det er nok!

Er det plass og tid til de ekte relasjoner og de dype samtaler i en sånn polert, overfladisk verden? Men ja, jeg har mange venner på skolen, men jeg føler at jeg blir mer og mer ensom for hver dag. Tog os lang til vende os til DØD! «Jeg skriver til deg for å fortelle deg at jeg slipper deg fri, Jeg «amputerer» deg fra meg, vær lykkelig og slutt å lete etter meg. Om du kommer i bedre form, får du et bedre selvbilde og øker sjansen for å møte andre. Ikke at det skal være en klagesang. Men jeg føler at de bare går i fra meg, at de ikke vil være med meg. Juridiske lover hjelper ikke mot fordomsfulle og overreagerende folk. Selvfølgelig er det også træls at være syg. Dette skyldes igjen tidligere opplevelser i min ungdomsår.